Publisert

Josh Garrels – Chrysaline

I 2011 ble Josh Garrels` sjette album «Love&War&The Sea In Between» kåret til årets album i «Christianity Today». Foruten julealbumet «The Light Came Down» (2016), har han gitt ut åtte album. «Home», som ble utgitt i 2015, var et solid album, men i stor grad musikk i samme gate som forgjengerne. Han må ha brukt de siste fire årene godt, for Chrysaline er et friskt pust, hvor han går helt nye veier musikalsk. Samtidig er det mange gjenkjennelige elementer, og tekstene har samme høye kvalitet.

«Every mouth is like an open grave, no one searches for your face». Albumets første strofe, som er hentet fra Romerbrevet, akkompagneres av et orgelbrus, som gir en følelse av dramatikk og alvor. Samtidig med at låten bygger seg opp, endrer også budskapet seg til et om nåde og tilgivelse, som er «gaven» låten handler om «But you came and gave your life away». Dette er Evangeliet, kort oppsummert, i en låt – synd, nåde og tilgivelse – «only by your blood can we be saved».

Utover i albumet følger en spennende miks av låter, noen med klassisk oppbygging og flere mer eksperimentelle. «Invocation» (spor 3), «Consecration» (spor 6) er gode eksempler på det sistnevnte. Førstnevnte av disse skiller seg ut med en utypisk form og vokal, og et mediterende og drømmende uttrykk. «Consecration» har et engasjerende driv, en drøss med spennende rytme- og instrumentbruk, engasjerende tekst og en dramatisk stemning. Dette er rett og slett et rått spor som er en fryd å høre på – kanskje albumets beste. Spor åtte, med sitt fengende harpe-riff (!!), er også et sterkt spor.

Spor 2, 4 og 7 er eksempler på låter med det vanlige vers-refreng-stil. Dette fungerer også bra, med en god porsjon feng og catch, men oppleves mer velkjent og mindre kreativt. «Butterfly» (spor 7) er en groovy låt, og kanskje det mest dansbare bidraget. «Perfect Love» (spor 10) er også en «glad-låt» med tydelige Americana-referanser, en stil han også mestrer godt.

I den grad det finnes et svakt spor på albumet, så er det «The Banner» (spor 11). Det er for så vidt en gjennomsnittlig låt, men i selskap med de gjennomgående sterke sporene for øvrig skiller denne seg ut i negativ retning. Kudos for å få inn en gitarsolo på slutten.

Kvaliteten løftes igjen avslutningsvis, men blant annet «Dont be afraid» (spor 13). Her er formen mer eksperimentell igjen, og stemningen behagelig og mild. Det samme gjelder «Take, Eat» (spor 14), som må betegnes som en nattverdssang og helt klart den mest formåsspissede låten.

Som på «Love&War&The Sea In Between» finner man ingen absolutte nedturer på dette albumet, og det er imponerende, for det er et langt album, med mange låter. Kristusfokuset går som en rød tråd gjennom albumet. Det gjennomgående god kvalitet på produksjon, melodier og tekster, og variasjonen i låtene, og i stemme- og instrumentbruk gjør albumet til en førsteklasses opplevelse.

Publisert

Kristin Asbjørnsen – Wayfaring Stranger – A Spiritual Songbook

Kristin Asbjørnsen slapp dette albumet i 2006. Materialet var ikke mainstream i 2006, og er det heller ikke i dag. Desto større var bragden; at det ble solgt over 100.000 eksemplar av albumet. Det ble mildt sagt mottatt med stor begeistring, også blant musikkritikerne.

Hvorfor den store suksessen? Det er vanskelig å se for seg at den nordmenn flest intuitivt identifiserer seg med budskapene som formidles; i mange av låtene formidles en lengsel etter og et håp om å komme hjem til den evige hvile, å være på vei hjem og så videre. Det er en skarp kontrast til det her-og-nå-fokuset mange i dag har. Kanskje gir likevel håpet om himmelen en slags resonnans i den norske folkesjelen.

Samtidig er det store musikalske kvaliteter på dette albumet som i seg selv gjør det lytteverdig. Asbjørnsens vokal er glimrende – sammen med bandet formidles musikken nydelig samstemt, og de makter å skildre håp og lengsel og glede og fest gjennom musikken. Enkelte ganger benyttes helt enkelt akkompagnement, som feks på «going up», hvor det kun er en djembe og vekselvis solo og samsang. Det gir en følelse av autentisitet – kanskje ble nettopp denne sangen sunget slik, en gang for noen hundre år siden. Andre ganger er det mer fylde i lydbildet, feks mot slutten på «I am a poor wayfaring stranger». Ikke minst på gladlåten «Ride up in the chariot» er det trøkk og fart (og man kan glede seg over å høre Jarle Bernhoft sin stemme blant koristene).

Å både forvalte denne (tekst)skatten med varhet og respekt og samtidig skape en frisk og ny musikalsk innpakning, er et kunststykke. Anbefales.

Publisert

Keith Green – 20th Century Masters – The Millennium Collection: The Best Of Keith Green

Keith Green døde i en flystyrt, bare 28 år gammel. Men med kompromissløse, ærlige, klokkeklare tekster og musikalsk teft, etterlot han en musikalsk arv som fortsetter å gjøre inntrykk den dag i dag.

I 2015 ble samlealbumet «20th Century Masters – The Millennium Collection: The Best Of Keith Green» sluppet. Det er en samling med sterke, pianobaserte låter som er verd å lytte til. Det er først og fremst de beint frem ærlige tekstene som gjør at disse låtene hentes frem og lyttes til igjen og igjen.

Og nettopp tekstmessig er det stor variasjon i budskapene. Vi finner låter med tekst som formidler overstrømmende nåde – «Oh Lord, youre beatiful. Your grace is all I see». Og vi finner låter som utfordrer til selvransakelse, for både den enkelte og kirken – «The world is sleeping in the dark, that the church just cant fight cause its asleep in the light» – smak på den… Og videre «How can you be so dead, when youve been so well fed?» – kanskje ubehagelig presist om moderne, vestlige kristne. Det er vanskelig å forholde seg lunken til slike kraftfulle strofer.

Man finner også mer rent oppbyggelige tekster – der er låta «Create in me a clean heart», hvis tekst i stor grad er hentet fra salme 51,  et godt eksmpel. Og vi kan med fordel igjen trekke frem «Oh Lord, youre beautiful»: «And when I`m doing well, help me to never seek a crown, for my reward is bringing glory to you».

Et bekjentskap med Keith Green sine gromlåter kan anbefales.

Publisert

Hillsong Young & Free – III

Jeg omfavnet det første Young & Free-albumet med begeistring, først og fremst fordi det var fengende «kristen» musikk av godt håndtverk som det gikk an å både lytte og danse til.

Dette tredje albumet starter med bånn gass, med tre dansbare «oppelåter». Videre følger «First Love», som oppleves som en genuin og personlig låt med  budskap som rører. Deretter får vi «Heart Of God», kanskje den sterkeste låten både melodi- og tekstmessig. Den treffer noe i dypet helt fra starten, og vokser seg bare større gjennom sine nesten 6 minutter. I løpet av låten finner vi en gospel-preget referanse til en kjær salme, «All to Jesus I surrender». Det er sterke strofer som vi gjerne hører i moderne innpakning. Låten glir elegant over i SELAH I, en slags intermesso, hvor vi blant annet får høre Billy Graham sitere Johannes kapittel 3, vers 16. Selah betyr for øvrig «stopp opp, og grunn på dette», og Hillsong-folka legger inn flere slike pauser gjennom albumet, et godt virkemiddel.

Videre får vi «Jesus Loves Me», en fin låt, også denne med referanse til en velkjent låt, og med bra melodi, men med litt mindre substans tekstmessig enn forgjengeren. «Days Gone By» er en vakker ballade-lignende låt med vokal inspirert av moderne musikkbidrag, absolutt lytteverdig, men litt enkel og gjentagende. Denne innleder et noe roligere mellomparti i albumet. Superdansbare «Love Won`t Let Me Down» løfter stemningen igjen. Den dunker lett gjennom 3 og et halvt minutt, og innleder «oppepartiet» i albumet. Den etterfølges av «More Of You», også denne gjennomført dansbar. «Hindsight» avslutter dette partiet. Ingen av disse tre står for tekstmessige høydepunkt, men fokuset er klart og tydelig oppadrettet.

Avslutningsvis får vi «P E A C E», «SELAH III (Fruits of the Spirit)» og «Highs & Lows». I «SELAH III» består teksten i hovedsak av en opplisting av Åndens frukter – enkelt, men effektfullt og vakkert formidlet. «Highs & Lows» runder av albumet på mektig vis, og med albumets variasjon i stemninger tilbakelagt, viker dette som en gjennomtenkt «take-home message» – Gud er trofast, i både opp- og nedturer.

Publisert

SKRUK & Nymark Collective – Dype Stille Sterke Milde

SKRUK, eller Sunnmøre Kristelege Ungdomskor, som er det fulle navnet, har gjennom 44 år vært under ledelse av Per Oddvar Hildre. Han grunnla også koret i 1973, og det er ikke overraskende at han nylig ble utnevnt til Kommandør av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden «for hans fremragende innsats for kor og kultur». Sammen med Nymark Collective har SKRUK laget en plate som løfter frem en del av vår verdifulle salmeskatt.

Det er en fin balansegang å skulle fusjonere jazz med salmer, men stemmene og instrumentene blir vakkert sydd sammen. Tord Gustavsen spiller gjennom hele albumet en sentral rolle med gjenkjennelig og varmt pianospill. Perkusjonen er spennende, og kontrabass-lyden passer korformatet godt. Sammen med koret makter de virkelig å formidle forskjellige stemninger. Hør bare mektige og melankolske Jeg Ser Deg O Guds Lam eller Alltid Freidig Når Du Går, som til motsetning har mer klassiske Jazz-vibber. Man finner også en nærmest ren instrumentallåt, Guds Lille Helgenskare, der koret er med nærmest som et ekstra instrument. Variasjonen gjør at det ikke blir kjedelig og gjentagende. Og tekstene. De tilfører selvfølgelig en stor verdi til albumet. Flere kjente og kjære salmer presenteres i en ny drakt. Dette er god kvalitet.

Åpningssporet, Lei Milde Ljos, med messingtoner signert Kåre Nymark Jr. er et høydepunkt på albumet. Her er det i stor grad solisten som kommer i fokus, mens koret og «kollektivet» akkompagnerer. Et stemningsfullt spor, som for min del treffer en nerve, både tekstmessig og musikalsk.

Oppsummert: kjente og kjære salmer i kvalitetsinnpakning. Vært å lytte til.