Kristin Asbjørnsen slapp dette albumet i 2006. Materialet var ikke mainstream i 2006, og er det heller ikke i dag. Desto større var bragden; at det ble solgt over 100.000 eksemplar av albumet. Det ble mildt sagt mottatt med stor begeistring, også blant musikkritikerne.
Hvorfor den store suksessen? Det er vanskelig å se for seg at den nordmenn flest intuitivt identifiserer seg med budskapene som formidles; i mange av låtene formidles en lengsel etter og et håp om å komme hjem til den evige hvile, å være på vei hjem og så videre. Det er en skarp kontrast til det her-og-nå-fokuset mange i dag har. Kanskje gir likevel håpet om himmelen en slags resonnans i den norske folkesjelen.
Samtidig er det store musikalske kvaliteter på dette albumet som i seg selv gjør det lytteverdig. Asbjørnsens vokal er glimrende – sammen med bandet formidles musikken nydelig samstemt, og de makter å skildre håp og lengsel og glede og fest gjennom musikken. Enkelte ganger benyttes helt enkelt akkompagnement, som feks på «going up», hvor det kun er en djembe og vekselvis solo og samsang. Det gir en følelse av autentisitet – kanskje ble nettopp denne sangen sunget slik, en gang for noen hundre år siden. Andre ganger er det mer fylde i lydbildet, feks mot slutten på «I am a poor wayfaring stranger». Ikke minst på gladlåten «Ride up in the chariot» er det trøkk og fart (og man kan glede seg over å høre Jarle Bernhoft sin stemme blant koristene).
Å både forvalte denne (tekst)skatten med varhet og respekt og samtidig skape en frisk og ny musikalsk innpakning, er et kunststykke. Anbefales.
