Publisert

U2 – I still haven`t found what i`m looking for

Det karakteristiske gitarspillet til «The Edge» (David Howell Evans) er det første som møter deg i denne låten. Så legges det på litt tamburin, et par lag til med gitar, et nydelig bassriff ved Adam Clayton, og så bryter Bono sin umiskjennelige vokal gjennom og forløser denne ikoniske låten.

Og det er Bono sin evne til å formidle musikk og tekst som er bærebjelken i denne sangen. Han synger med en intensitet, inderlighet, musikalitet og teft for formidling som er i ypperste klasse. Man tror på Bono, når han fremfører den.

Ikke minst er teksten i seg selv til ettertanke. Det er som om Bono synger «jeg har lett etter deg, Gud, jeg har prøvd det syndige livet, jeg prøvd å følge deg Jesus, og jeg tror på deg, men jeg har fremdeles ikke funnet det jeg leter etter». Det taler kanskje både til agnostikeren og til den troende. Førstnevnte kan kjenne seg igjen i den første halvdelen av sangen, der Bono synger at han har prøvd både tro og tvil, og han lengter (kanskje) etter et svar, men har fremdeles ikke funnet… Mens den troende kan kjenne seg igjen i at han tror på og vil følge Jesus, men at det samtidig er en tvil der.

Og tvilen er sentral: ..But I still haven`t found what i`m looking for..» – denne frasen gjentas, og fungerer som et refreng. Et slags tvilsrefreng. Selv mot slutten, etter at Bono har gitt en sterk trosbekjennelse, så gjentas tvilsrefrenget, ikke bare to, men fire ganger, som for å understreke den. Og kanskje er det nettopp denne tvilen som gjorde at sangen ble så bredt omfavnet. Hele albumet ble faktisk svært godt mottatt, og i 1988 ble «The Joshua Tree» belønnet med Grammy for årets album. Dette er nå snart 35 år siden, men låten kjennes fremdeles relevant.

Men mer interessant enn en historisk kontekst er det kanskje at Bono i november i år slipper biografien «Surrender. 40 songs, one story», og at han uttaler at «Surrender is the story of one pilgrim’s lack of progress . . .». Og «one pilgrims lack of progress» er kanskje det nærmeste vi kommer en krystallisering av budskapet i låten vi omtaler her; strofen fra nest siste verset, «but, yes I`m still running», blir nesten som er frampek til denne kommende biografien som ser ut til å ta mål på seg å oppsummere musikken til et av moderne tids største band.

PS: Det er nok ikke tilfeldig at musikkvideoen (som per i dag har 146 millioner avspillinger) er spilt inn Las Vegas:

Publisert

Pingst – Vi vill följa dig

Navnet Jesus, det første sporet på dette albumet, går rett til kjernen av evangeliet: Ingen andre navn enn Jesus kan frelse. Og musikalsk setter dette sporet virkelig tonen for albumet – det driv og trøkk, og det låter bra. Det er også fint å høre vår egen David Andre Østby som vokalist på denne, og det er verdt å nevne at han har vært med å skrive flere av låtene på albumet. Også «låt varje hjärta» er solid og fengende. Med «vi vill följa dig» øker takten noen hakk. Dette er kanskje det mest dansbare sporte på albumet.

Videre roes det hele mer ned, og vi får tre mer nedtonede spor. Det er fremdeles solid og fint å lytte til. Med «ny morgon» dreier det mot optimismen igjen. Her er det leken bass, oppmuntrende strengspill og noen livlige synth-detaljer innimellom. Denne hever helt klart humøret noen hakk.

Med «närmare dig» kommer på et vis albumet tilbake til sin sterkeste stilart, som best kan beskrives som inderlig, lovsang-/allsangvennlig, med godt driv. Her veves den gamle salmen, som låten henter navnet sitt fra, inn i låten, et trekk man kan finne på flere lovsangsalbum siste tiden. Dette fungerer meget bra, og gir et mektig og vakkert gjensyn med «närmere dig. Den opprinnelige salmen heter riktignok «nearer, my God, to thee», og ble skrevet i starten av 1900-tallet av Sarah Flower Adams. (Det sies at dette var den siste sangen som ble spilt av huorkesteret da Titanic sank – den er også med i filmen, i en sterk scene mot slutten av filmen).

Albumets siste spor er en av perlene på dette albumet. Den formidler vakkert forventningen vi har til Guds løfte om evig liv i herlighet. Både vokal, melodi og arrangement fungerer meget bra her. Første gang jeg hørte denne, var jeg overbevist om at det var Carola som gjorde en gjesteopptreden, men det er altså Ida Møller som bidrar på dette vakre sporet.

Albumet har gjennomført høy kvalitet. Spesielt vil jeg trekke frem variasjonen på vokalsiden, som er særpregede, i seg selv, og matcher låtene bra. Det er også noen flotte duetter, og disse harmonerer også bra med hverandre. Samlet er dette albumet verdt å lytte til, og selv etter mange gjennomlyttinger kan det med glede hentes frem igjen.

Publisert

Third day – Thief

En sterk sang om et sterkt møte mellom den korsfestede Jesus og en korsfestet tyv.

Hvem er denne mannen? Denne de kaller jødenes konge?

Tyven hadde kanskje fortjent sin straff. Hvem vet hva han hadde gjort for å dømmes til døden. Men i sin siste time fikk han møte Mesteren, og han ydmyket seg og ba om nåde.

Og Jesus er, selv midt i sin egen lidelse, nådig mot tyven: «Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i Paradis» (Lukas 23, 43). Hadde Jesus gitt dette løftet så konkret til noen før den dødsdømte tyven?

«Slik skal de siste bli de første, og de første de siste» (Matt. 20, 16).

Publisert

Josh Garrels – The Light Came Down

Tittelsporet er det første vi møter på dette julealbumet av Josh Garrels, eller Joshua Miachael Garrels, som han egentlig heter. Det er et nydelig spor som virkelig slår an julestemningen. Dette sporet er også skrevet av artisten selv, noe som, julealbumtradisjonen tro, ikke gjelder alle låtene.

Deretter følger da også en rekke tradisjonelle julesanger, i en mindre tradisjonell, men velkjent Josh Garrels-innpakning. Og det liker vi godt. Her hører vi strykere, synth, blåsere, strenginstrumenter, piano – det meste. Det er et kreativt, vellåtende og interessant lydbilde. Koristene får også skinne og sette preg på flere av låtene. «Gloria» er kanskje et litt flatt spor innledningsvis, men munner ut i et crescendo der de nevnte koristene får det til å svinge bra.

Generelt er det en god puls i albumet, og det veksler fint mellom de rolige og mer funky låtene. «Shepherds song» er et godt eksempel på det sistnevnte. Her er det nedstrippet og enkelt, og Garrels’ vokal blir sentral. Videre kommer vi til et av høydepunktene, nemlig «Hosanna», som er en mektig lovsang som gradvis bygger seg opp og kulminerer i en mektig, vakker og drømmeaktig avslutning.

«The boars head» og «Merriment» oppleves som litt underlige spor, men gjør seg helt klart som variasjoner, før vi får høre kanskje en av de mest kjente julesangene vi har, nemlig «Silent night». Her tar han seg derimot lite kunstneriske friheter, og leverer en rimelig «rett frem»-versjon av vår egen «glade jul».

«Journey to Bethlehem» innleder en rolig og vakker avslutning på dette julealbumet. Dersom man liker Josh Garrels, så er dette julealbumet en fin lytteopplevelse å unne seg vente- og juletid.