Publisert

Pingst – Vi vill följa dig

Navnet Jesus, det første sporet på dette albumet, går rett til kjernen av evangeliet: Ingen andre navn enn Jesus kan frelse. Og musikalsk setter dette sporet virkelig tonen for albumet – det driv og trøkk, og det låter bra. Det er også fint å høre vår egen David Andre Østby som vokalist på denne, og det er verdt å nevne at han har vært med å skrive flere av låtene på albumet. Også «låt varje hjärta» er solid og fengende. Med «vi vill följa dig» øker takten noen hakk. Dette er kanskje det mest dansbare sporte på albumet.

Videre roes det hele mer ned, og vi får tre mer nedtonede spor. Det er fremdeles solid og fint å lytte til. Med «ny morgon» dreier det mot optimismen igjen. Her er det leken bass, oppmuntrende strengspill og noen livlige synth-detaljer innimellom. Denne hever helt klart humøret noen hakk.

Med «närmare dig» kommer på et vis albumet tilbake til sin sterkeste stilart, som best kan beskrives som inderlig, lovsang-/allsangvennlig, med godt driv. Her veves den gamle salmen, som låten henter navnet sitt fra, inn i låten, et trekk man kan finne på flere lovsangsalbum siste tiden. Dette fungerer meget bra, og gir et mektig og vakkert gjensyn med «närmere dig. Den opprinnelige salmen heter riktignok «nearer, my God, to thee», og ble skrevet i starten av 1900-tallet av Sarah Flower Adams. (Det sies at dette var den siste sangen som ble spilt av huorkesteret da Titanic sank – den er også med i filmen, i en sterk scene mot slutten av filmen).

Albumets siste spor er en av perlene på dette albumet. Den formidler vakkert forventningen vi har til Guds løfte om evig liv i herlighet. Både vokal, melodi og arrangement fungerer meget bra her. Første gang jeg hørte denne, var jeg overbevist om at det var Carola som gjorde en gjesteopptreden, men det er altså Ida Møller som bidrar på dette vakre sporet.

Albumet har gjennomført høy kvalitet. Spesielt vil jeg trekke frem variasjonen på vokalsiden, som er særpregede, i seg selv, og matcher låtene bra. Det er også noen flotte duetter, og disse harmonerer også bra med hverandre. Samlet er dette albumet verdt å lytte til, og selv etter mange gjennomlyttinger kan det med glede hentes frem igjen.

Publisert

Josh Garrels – The Light Came Down

Tittelsporet er det første vi møter på dette julealbumet av Josh Garrels, eller Joshua Miachael Garrels, som han egentlig heter. Det er et nydelig spor som virkelig slår an julestemningen. Dette sporet er også skrevet av artisten selv, noe som, julealbumtradisjonen tro, ikke gjelder alle låtene.

Deretter følger da også en rekke tradisjonelle julesanger, i en mindre tradisjonell, men velkjent Josh Garrels-innpakning. Og det liker vi godt. Her hører vi strykere, synth, blåsere, strenginstrumenter, piano – det meste. Det er et kreativt, vellåtende og interessant lydbilde. Koristene får også skinne og sette preg på flere av låtene. «Gloria» er kanskje et litt flatt spor innledningsvis, men munner ut i et crescendo der de nevnte koristene får det til å svinge bra.

Generelt er det en god puls i albumet, og det veksler fint mellom de rolige og mer funky låtene. «Shepherds song» er et godt eksempel på det sistnevnte. Her er det nedstrippet og enkelt, og Garrels’ vokal blir sentral. Videre kommer vi til et av høydepunktene, nemlig «Hosanna», som er en mektig lovsang som gradvis bygger seg opp og kulminerer i en mektig, vakker og drømmeaktig avslutning.

«The boars head» og «Merriment» oppleves som litt underlige spor, men gjør seg helt klart som variasjoner, før vi får høre kanskje en av de mest kjente julesangene vi har, nemlig «Silent night». Her tar han seg derimot lite kunstneriske friheter, og leverer en rimelig «rett frem»-versjon av vår egen «glade jul».

«Journey to Bethlehem» innleder en rolig og vakker avslutning på dette julealbumet. Dersom man liker Josh Garrels, så er dette julealbumet en fin lytteopplevelse å unne seg vente- og juletid.

Publisert

Josh Garrels – Chrysaline

I 2011 ble Josh Garrels` sjette album «Love&War&The Sea In Between» kåret til årets album i «Christianity Today». Foruten julealbumet «The Light Came Down» (2016), har han gitt ut åtte album. «Home», som ble utgitt i 2015, var et solid album, men i stor grad musikk i samme gate som forgjengerne. Han må ha brukt de siste fire årene godt, for Chrysaline er et friskt pust, hvor han går helt nye veier musikalsk. Samtidig er det mange gjenkjennelige elementer, og tekstene har samme høye kvalitet.

«Every mouth is like an open grave, no one searches for your face». Albumets første strofe, som er hentet fra Romerbrevet, akkompagneres av et orgelbrus, som gir en følelse av dramatikk og alvor. Samtidig med at låten bygger seg opp, endrer også budskapet seg til et om nåde og tilgivelse, som er «gaven» låten handler om «But you came and gave your life away». Dette er Evangeliet, kort oppsummert, i en låt – synd, nåde og tilgivelse – «only by your blood can we be saved».

Utover i albumet følger en spennende miks av låter, noen med klassisk oppbygging og flere mer eksperimentelle. «Invocation» (spor 3), «Consecration» (spor 6) er gode eksempler på det sistnevnte. Førstnevnte av disse skiller seg ut med en utypisk form og vokal, og et mediterende og drømmende uttrykk. «Consecration» har et engasjerende driv, en drøss med spennende rytme- og instrumentbruk, engasjerende tekst og en dramatisk stemning. Dette er rett og slett et rått spor som er en fryd å høre på – kanskje albumets beste. Spor åtte, med sitt fengende harpe-riff (!!), er også et sterkt spor.

Spor 2, 4 og 7 er eksempler på låter med det vanlige vers-refreng-stil. Dette fungerer også bra, med en god porsjon feng og catch, men oppleves mer velkjent og mindre kreativt. «Butterfly» (spor 7) er en groovy låt, og kanskje det mest dansbare bidraget. «Perfect Love» (spor 10) er også en «glad-låt» med tydelige Americana-referanser, en stil han også mestrer godt.

I den grad det finnes et svakt spor på albumet, så er det «The Banner» (spor 11). Det er for så vidt en gjennomsnittlig låt, men i selskap med de gjennomgående sterke sporene for øvrig skiller denne seg ut i negativ retning. Kudos for å få inn en gitarsolo på slutten.

Kvaliteten løftes igjen avslutningsvis, men blant annet «Dont be afraid» (spor 13). Her er formen mer eksperimentell igjen, og stemningen behagelig og mild. Det samme gjelder «Take, Eat» (spor 14), som må betegnes som en nattverdssang og helt klart den mest formåsspissede låten.

Som på «Love&War&The Sea In Between» finner man ingen absolutte nedturer på dette albumet, og det er imponerende, for det er et langt album, med mange låter. Kristusfokuset går som en rød tråd gjennom albumet. Det gjennomgående god kvalitet på produksjon, melodier og tekster, og variasjonen i låtene, og i stemme- og instrumentbruk gjør albumet til en førsteklasses opplevelse.