I 2011 ble Josh Garrels` sjette album «Love&War&The Sea In Between» kåret til årets album i «Christianity Today». Foruten julealbumet «The Light Came Down» (2016), har han gitt ut åtte album. «Home», som ble utgitt i 2015, var et solid album, men i stor grad musikk i samme gate som forgjengerne. Han må ha brukt de siste fire årene godt, for Chrysaline er et friskt pust, hvor han går helt nye veier musikalsk. Samtidig er det mange gjenkjennelige elementer, og tekstene har samme høye kvalitet.
«Every mouth is like an open grave, no one searches for your face». Albumets første strofe, som er hentet fra Romerbrevet, akkompagneres av et orgelbrus, som gir en følelse av dramatikk og alvor. Samtidig med at låten bygger seg opp, endrer også budskapet seg til et om nåde og tilgivelse, som er «gaven» låten handler om «But you came and gave your life away». Dette er Evangeliet, kort oppsummert, i en låt – synd, nåde og tilgivelse – «only by your blood can we be saved».
Utover i albumet følger en spennende miks av låter, noen med klassisk oppbygging og flere mer eksperimentelle. «Invocation» (spor 3), «Consecration» (spor 6) er gode eksempler på det sistnevnte. Førstnevnte av disse skiller seg ut med en utypisk form og vokal, og et mediterende og drømmende uttrykk. «Consecration» har et engasjerende driv, en drøss med spennende rytme- og instrumentbruk, engasjerende tekst og en dramatisk stemning. Dette er rett og slett et rått spor som er en fryd å høre på – kanskje albumets beste. Spor åtte, med sitt fengende harpe-riff (!!), er også et sterkt spor.
Spor 2, 4 og 7 er eksempler på låter med det vanlige vers-refreng-stil. Dette fungerer også bra, med en god porsjon feng og catch, men oppleves mer velkjent og mindre kreativt. «Butterfly» (spor 7) er en groovy låt, og kanskje det mest dansbare bidraget. «Perfect Love» (spor 10) er også en «glad-låt» med tydelige Americana-referanser, en stil han også mestrer godt.
I den grad det finnes et svakt spor på albumet, så er det «The Banner» (spor 11). Det er for så vidt en gjennomsnittlig låt, men i selskap med de gjennomgående sterke sporene for øvrig skiller denne seg ut i negativ retning. Kudos for å få inn en gitarsolo på slutten.
Kvaliteten løftes igjen avslutningsvis, men blant annet «Dont be afraid» (spor 13). Her er formen mer eksperimentell igjen, og stemningen behagelig og mild. Det samme gjelder «Take, Eat» (spor 14), som må betegnes som en nattverdssang og helt klart den mest formåsspissede låten.
Som på «Love&War&The Sea In Between» finner man ingen absolutte nedturer på dette albumet, og det er imponerende, for det er et langt album, med mange låter. Kristusfokuset går som en rød tråd gjennom albumet. Det gjennomgående god kvalitet på produksjon, melodier og tekster, og variasjonen i låtene, og i stemme- og instrumentbruk gjør albumet til en førsteklasses opplevelse.